Identifisering av behandlingsgrunnlag og vilkår

Vi har en side med oversikt over de forskjellige behandlingsgrunnlagene i personvernforordningen og en utvidet veileder med mer informasjon om hvert enkelt behandlingsgrunnlag på våre nettsider. 

Normalt vil det aktuelle behandlingsgrunnlaget for statsmyndigheten være dersom «behandlingen er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse», eller dersom behandlingen er «nødvendig for å utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt». I begge tilfellene må behandlingen også ha hjemmel i lov eller forskrift. Det vil si at behandlingsgrunnlaget må fastsettes i en lov som den behandlingsansvarlige er underlagt.

Dersom det er akutt fare for personers liv og helse, kan myndigheten også vurdere om behandlingen av personopplysninger er «nødvendig for å verne den registrertes eller en annen fysisk persons vitale interesser». Dette behandlingsgrunnlaget bør bare vurderes dersom det er klart at behandlingen ikke kan baseres på et annet behandlingsgrunnlag.

Myndigheten må også vurdere om vilkårene i ekomloven § 2-10 er oppfylt for å utløse teletilbydernes plikt til å formidle meldingen, altså om det er tale om en "viktig melding fra statsmyndighet". Nedenfor skal vi forklare hva som ligger i disse vilkårene:

1. At meldingen må være viktig, innebærer en klar terskel for å ta i bruk lokasjonsbasert befolkningsvarsling. Melding må være av vesentlig betydning for å håndtere og redusere skadevirkninger av uønskede hendelser som kan føre til betydelig skade eller tap av verdier, eller fare for liv og helse. I dette ligger at det må foreligge et akutt behov for informasjonsspredning og at varslingen må nå ut til mange personer så raskt som mulig. Det kan foreligge både behov for landsdekkende eller større regional varsling og mindre regionalt eller lokalt behov. Sistnevnte vil for eksempel være typisk ved akutt fare for ras eller brann i et mindre geografisk område. Det er den enkelte statsmyndigheten som har ansvaret for å vurdere hva som er en viktig melding, og ikke teletilbyderen.
2. At meldingen må være fra en statsmyndighet, innebærer at det er en statlig myndighet som må treffe beslutningen om at varsling skal skje. Statsmyndighet inkluderer departementer og underliggende etater, og dette utelukker for eksempel at regionale og kommunale organer som fylkeskommuner og kommuner alene treffer beslutningen om lokasjonsbasert befolkningsvarsel på SMS. Det kan imidlertid tenkes at ulike instanser er involvert i formidlingen av viktig melding. I rapporten fra arbeidsgruppen ledet av DSB brukes det et eksempel hvor en kommune eller en bedrift er den som kjenner faren best og derfor utformer meldingen, mens et eksternt varslingsselskap kan stå for selve utsendelsen, og at politiet er organet som til slutt treffer beslutningen om at varsling skal skje.