Datalagringsdirektivet

Datalagringsdirektivet skulle regulere lagring av data som genereres ved bruk av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Direktivet ble kjent ugyldig av EU-domstolen i 2014, og direktivet slik det ble vedtatt vil derfor ikke tre i kraft.

Datalagringsdirektivet var tenkt å påby at tele- og internettilbydere i Norge lagreropplysninger om trafikkdata, lokaliseringsdata og abonnementsdata som fremkommer ved bruk av telefoni, mobiltelefoni, bredbåndstelefoni, e-post og internettaksess i seks måneder. Det vil si at følgende opplysninger enkeltepersoners kommunikasjonsmønster lagres:

  1. hvem som kommuniserte med hvem
  2. når kommunikasjonen fant sted
  3. hvor de kommuniserende befant seg
  4. hvilken kommunikasjonsform som ble benyttet

Bakgrunn for direktivet

DLD ble vedtatt av EU i 2006, blant annet som en politisk oppfølging etter terrorangrepene i Madrid den 11. mars 2004 og i London den 7. juli 2005. Formålet med DLD var å sikre myndighetene tilgang til kommunikasjonsdata ved eventuell etterforskning, oppklaring og straffeforfølging av ”alvorlig kriminalitet” i fremtiden.

I april 2014 konkluderte EU-domstolen i Luxembourg at direktivet strider mot europeisk rett og dermed er ugyldig.

Innføring av direktivet i Norge

Den 4. april 2011 vedtok Stortinget at DLD skal implementeres i norsk rett. Vedtaket kom etter en lengre politisk debatt, hvor de to partiene Høyre og Arbeiderpartiet til slutt dannet nødvendig flertall. Etter at direktivet ble kjent ugyldig, vil direktivet ikke innføres i Norge. 

Innstilling om datalagringsdirektivet. 275L (2010–2011)