Privatlivet må vernes

Kollektiv terrorfrykt førte til overvåkingsskandalen i USA. Også i Norge har personvernet måtte vike for "terrorbekjempelse", iblant med mangelfull begrunnelse.

Kronikken er skrevet av direktør Bjørn Erik Thon og sto på trykk i Dagens Næringsliv 9. juli 2013.

11.september 2001 ble verden sjokkert av tidenes mest spektakulært terroranslag. I tiden som fulgte ble sikkerhetstjenesten i USA omorganisert og styrket. Det ble innført nye regler som åpnet for utstrakt overvåking av så vel egne som utenlandske borgere. Det var en erklært politisk målsetning å forebygge terrorhandlinger før de skjer framfor å straffe handlingen når den er begått. Dette må nødvendigvis innebære overvåking også av mange lovlydige borgere.   

I begynnelsen av juni ble PRISM-skandalen avslørt i USA. Amerikanske sikkerhetsmyndigheter (NSA) skal etter sigende ha hatt en egen bakdør inn i internettgiganter som Google og Facebook. I skrivende stund melder The Guardian at flere lands ambassader er blitt avlyttet. Og nye avsløringer er varslet.  

PRISM-saken er både overraskende og ikke overraskende. Overraskende fordi USA er tuftet på idealer om individets ukrenkelighet og den enkeltes rett til et privatliv. Samtidig, sett i lys av utviklingen siden 2001, er det ikke overraskende. Det kan virke som om majoriteten i USA har blitt rammet av en kollektiv frykt for nye terrorangrep, og at ethvert virkemiddel kan tas i bruk for å forhindre slike angrep. Det settes likhetstegn mellom sikkerhet og frihet – there is no freedom without security. Det går en linje fra 11. september til dagens avsløringer. Den personlige frihet og retten til å kommunisere fritt blir definert som en hindring for effektiv bekjempelse av terror, og må vike for dette hensynet. 

De siste årene har vi dessuten sett en voldsom teknologisk utvikling som faktisk gjør det mulig å overvåke innbyggerne. En drone på størrelse med en veps kan snart utstyres med et kamera som tar sylskarpe bilder og lydopptak med HD-kvalitet. Samtidig sitter amerikanske selskaper med enorme mengder personlig informasjon som NSA tydeligvis ikke nøler med å smelle opp en bakdør for å få tilgang til. Det gir grunn til uro over utviklingen framover.

Terroren som rammet Norge den 22. juli 2011 kunne ført til innføring av massive overvåkingstiltak. Statsministerens kloke ord om å bekjempe terror med mer åpenhet og mer demokrati satt tonen for debatten. Vi har imidlertid sett en markant skjerpelse av lovverket helt tilbake fra 2001.

Tre terrorpakker er innført, datalagringsdirektivet er innført og nylig ble det vedtatt nok en terrorpakke, der det å planlegge og forberede terrorhandlinger ble ytterligere kriminalisert. De nye lovhjemlene var blant annet begrunnet i et ønske om å gi politiet adgang til å benytte svært inngripende tvangsmidler i forebyggende øyemed, som teknisk sporing og kommunikasjonskontroll, i tillegg til pågripelse og fengsling. Dette er helt nytt i norsk strafferettstradisjon, som tradisjonelt har vært at man innfører straffebud fordi noe er straffverdig, ikke for å legitimere overvåking. 

”Generelt er det mye informasjon som sirkulerer” uttalte PST til Klassekampen forrige uke. Terror er i høyeste grad et internasjonalt fenomen, så i seg selv er ikke dette kritikkverdig. Men dersom ulovlig innhentede opplysninger om norske borgere utveksles mellom NSA og PST er det bekymringsfullt. 

Også her hjemme har vi sett at personvernet må vike for det diffuse begrepet ”terrorbekjempelse”, iblant med mangelfull begrunnelse. Fra et personvernståsted er det viktig at det foretas proporsjonalitetsvurderinger, det vil si at inngrepet et tiltak representerer må stå i et rimelig forhold til det formålet som søkes oppnådd. I dette ligger også et krav om å dokumentere at et lovforslag faktisk vil ha en virkning for å forebygge kriminalitet. Flere sentrale høringsinstanser kritiserte nettopp den mangelfulle utredningen av den siste terrorpakken. Det er også viktig at det konsekvent foretas evalueringer av tiltak som krenker personvernet. Dersom de ikke har noen dokumentert effekt for kriminalitetsbekjempelse som kan rettferdiggjøre personvernkrenkelsen, eller mindre inngripende tiltak vil ha samme virkning, må tiltaket oppheves. Det er også viktig at kontrollen med de hemmelige tjenester styrkes. PST skal ha et armslag for å avdekke alvorlig kriminalitet, men det er viktig at noen også ser dem i kortene. Særlig gjelder dette ved utveksling av informasjon over landegrensene og bruken av ny teknologi.

Politisk argumenteres det oftest for at staten skal beskytte borgerne mot terror. Det er selvsagt viktig.