Datatilsynet setter ikke foten ned for bruk av sporingshjelpemidler

I en NTB-artikkel som sto på trykk i flere norske aviser 19. mars, blir det hevdet at Datatilsynet setter ned foten for bruk av GPS-sporing overfor personer med demens.

(Innlegg som har vært på trykk i flere norske aviser)

Dette er ikke riktig. Datatilsynet er tvert i mot positiv til slik bruk av velferdsteknologi, bare det blir gjort på en gjennomtenkt og god måte. Rett bruk av GPS kan gi økt frihet, trygghet og verdighet for personer med demens. Alternativet, å få sin bevegelsesfrihet begrenset ved å bli låst inn eller nektet å gå ut, vil av mange oppleves som mer ødeleggende for den enkeltes verdighet og selvbestemmelse.

Dagens rettslige situasjon

Det er i dag mulig å ta i bruk mange typer velferdsteknologi innen eldreomsorgen – også overfor personer uten samtykkekompetanse. Lovgiver har imidlertid satt en absolutt grense ved bruk av teknologi som kan kartlegge en persons bevegelsesmønster. Det er dette en GPS gjør, og det er derfor denne teknologien ikke i dag lovlig kan tas i bruk overfor personer som ikke kan velge dette selv. Lovhjemmel for bruk av GPS overfor personer uten samtykkekompetanse må løses innenfor helseretten som Helse og omsorgsdepartementet har ansvar for, ikke Datatilsynet. Datatilsynet støtter departementets arbeid med å få på plass en lovhjemmel som åpner opp for slik bruk. Dette er et syn Datatilsynet også har gitt uttrykk for i et brev inntatt i Hagen-utvalgets rapport Innovasjon i omsorg (NOU 2011:11) som ble avgitt til Helse- og omsorgsdepartementet i fjor.

Teknologien kan gi bedre personvern

Det er viktig å poengtere at bruk av sporingshjelpemidler ikke nødvendigvis er i konflikt med personvernet, men at teknologien snarere kan bygge opp under et godt personvern. Dette forutsetter imidlertid at personvernhensyn blir ivaretatt allerede ved utvikling av løsningene. Brukerens behov må settes i sentrum ved valg av løsning og formålet med bruken må være klart formulert. Det er også viktig å velge den minst inngripende løsningen. For eksempel vil bruk av teknologi som utløser et varsel når brukeren beveger seg utenfor et trygt og avtalt område være mindre inngripende enn en kontinuerlig overvåking av vedkommendes bevegelser. Opplysninger om hvor en person befinner seg i sanntid er også mindre inngripende enn om vedkommendes bevegelsesmønster blir registrert og lagret over tid. Eller at opplysninger om den enkeltes bevegelsesmønster skal inn i pasientjournalen.