Spurv med kanoner

Vet du hva du skylder og hvem du har lånt penger av? Noen få lyver om sine lån, eller har mistet oversikten over økonomien sin. Kanskje vil disse kunne få hjelp av et nasjonalt gjeldsregister. Men skal alle registreres for å verne noen få mot seg selv?

Stortinget har bedt Regjeringen utrede hvorvidt et nasjonalt register over privatpersoners gjeld vil kunne begrense gjeldsproblemer i befolkningen. Registeret er tenkt å inneholde en oversikt over løpende lån som hver og en av oss har.

Hvem ønsker registeret?

Juss-Buss har engasjert seg i debatten. Organisasjonen hjelper årlig ca. 300 personer med gjeldsproblemer. Juss-Buss ser en utfordring i at folk tar opp forbrukslån de ikke kan betjene, og mener at innføringen av et gjeldsregister vil være en effektiv måte å hindre slike låneopptak på.

Også Gjeldsoffer-Alliansen, GOA, har gått i bresjen for et slikt register, under det fengende kampropet: "Det er bedre at Storebror ser deg, enn at han flår deg". GOA er av den oppfatning at mange som stifter gjeld, må vernes mot seg selv.

Som frivillige i Gatejuristen, et rettshjelpstiltak for rusavhengige, ser vi ofte at våre klienter har store gjeldsproblemer. Klientene har ofte mistet oversikten over sin totale gjeld. Gjelden består av flere, dyre forbrukslån med høy rente, slik at det er vanskelig å få ryddet opp i de økonomiske problemene. I disse sakene kunne et sentralt register ha vært til hjelp, både for oversiktens del og kanskje også for å forhindre opptak av lån i utgangspunktet.

Er det likevel riktig å føre et sentralt register over samtlige skyldnere og all gjeld for å hjelpe de få?

Hvem kan bli hjulpet?

Utlånere plikter å fraråde deg og meg å ta opp lån dersom økonomien ikke tåler det. Slik systemet er i dag, må finansmiljøet stole på opplysningene som kunden gir. Vil et gjeldsregister først og fremst bidra til å fange opp dem som lyver om sine låneforpliktelser? Svaret er ja!

Hvor mange kan dette dreie seg om? Tapstallene kan gi en indikasjon. Kredittilsynets rapport for tilstanden i finansmarkedet i 2006 viser et gjennomsnittlig tap på kun 0,8 % for forbrukslån. Dette er svært lavt, og synkende sammenholdt med tidligere år. Formålet med registeret blir altså å hindre at folk lyver om sin totale gjeld og at finansinstitusjonene unngår et marginalt tap. Denne fordelen må veies opp mot ulempene ved et sentralt gjeldsregister.

Et gjeldsregister vil kanskje kunne beskytte de få som trenger å bli vernet mot seg selv, slik GOA hevder. Disse vil kunne bli forhindret i å ta opp nye lån. Vi kjenner ikke til etterrettelige tall for hvor mange personer dette gjelder.

Dårlig kvalitet

Registeret vil være ubrukelig dersom det ikke har god kvalitet. Etter vår oppfatning vil det være nesten umulig å sikre at opplysningene til enhver tid er fullstendige, korrekte og oppdaterte.

Alle, som yter lån til privatpersoner, vil måtte rapportere inn til registeret. Dette innbefatter private lånytere, lån innen familien, samt låneavtaler som inngås i utlandet. I praksis blir det vanskelig å få med alle långiverne. Erfaringene fra Sverige, der de har et privat, sentralt gjeldsregister, viser at ikke alle långiverne innrapporterer.

Et annet problem vil være å holde registeret oppdatert, og sikre at opplysningene er korrekte. Gjeld vil normalt nedbetales mer eller mindre jevnlig. Kreditor må dermed oppdatere gjeldsregisteret løpende. Én gang er ikke nok. Og hvem skal ha ansvaret dersom en fordring er omtvistet eller registrert på feil person? Det vil med andre ord kreve betydelige ressurser å holde registeret oppdatert. I Sverige viser erfaringen at det er et praktisk problem å holde opplysningene godt nok oppdatert.

Riktig middel mot målet?

Selv om et sentralt låneregister kan si noe om den enkeltes betalingsevne, vil det si lite om den enkeltes betalingsvilje. Om landets dårligste betaler, har statistikken antydet at han er født i Østfold, er i midten av 30-årene og har penger.

For mange er det hendelser etter låneopptaket, for eksempel sykdom, samlivsbrudd eller arbeidsledighet, som fører til at gjelden ikke gjøres opp. Slikt er det vanskelig å verne seg mot, og gjeldsregisteret vil åpenbart ikke være til hjelp hvis betalingsevnen plutselig svikter.

Når registeret først er opprettet, vil ikke også andre aktører ønske å benytte seg av det? Datatilsynets erfaringer tilsier at mange vil benytte sjansen til å kikke andre i kortene uten lov. Eksempelvis vil nysgjerrige, journalister, uautorisert bankpersonale og gode og dårlige naboer kunne ha interesse av å se dine gjeldsforpliktelser.

Alle mistenkes

Det eksisterer andre og mer personvernvennlige virkemidler. Kredittopplysningsvirksomhetene gir den enkelte en mulighet for å sperre seg selv mot kreditt. Kredittreservasjonen er ikke en absolutt sperre, men fungerer som en hindring, og har hjulpet endel som ellers ville ha stiftet gjeld over evne.

Gjeldsregisteret vil kanskje kunne hjelpe de ytterst få som ikke har oversikt over egne finanser. Hjelpen vil imidlertid bare innebære en bedre oversikt over utestående beløp. Gjeldsproblemene i seg selv vil ikke løses.

Kanskje kan låneinstitusjonene avsløre noen løgnere, slik at tapstallet på 0,8 % kan bli pyntet på.

Er beskyttelsen av privatøkonomien til dem som bør vernes mot seg selv et formål som oppveier at alle settes under mistanke om økonomisk slendrian? Et slikt register vil etter vår oppfatning være som å skyte spurv med kanoner, og det i statlig regi.

Debattinnlegget sto på trykk i Aftenposten 3.5.07.