Et teknisk utgangspunkt
En mobiltelefon trenger trådløs kontakt med basestasjoner plassert på bakken for å kunne brukes. Basestasjonene kan på forespørsel kartlegge hvor mobiltelefonen fysisk befinner seg. Slike data kalles lokaliseringsdata. Posisjonens nøyaktighet avhenger blant annet av tettheten mellom basestasjonene. I bysentra, hvor basetettheten normalt er stor, kan lokaliseringen, slik den gjøres i dag, angis med inntil hundre meters nøyaktighet. Etter som nettverket bygges ut og moderniseres, kan stedsangivelsen bli stadig mer presis.
Den grunnleggende funksjonen for disse lokaliseringsdataene er å gi informasjon om hvor bæreren av mobilen befinner seg. Siden lokaliseringsdataene kan knyttes til enkeltpersoner (bæreren av mobilen), er de også å betrakte som personopplysninger, og bruken av disse dataene er underlagt personvernlovgivningen. Dette gir føringer for hvor lenge teleoperatørene kan lagre lokaliseringsdataene og hvordan de eventuelt kan utleveres til andre, for eksempel andre selskaper som tilbyr tjenester via mobiltelefon (innholdsleverandører).
Utviklingen med kommersiell utnyttelse av sporingsdata via mobiltelefon har så vidt kommet i gang, og det er i dag vanskelig å se rekkevidden av hva disse tjenestene kan føre til. Kanskje vil du om kort tid motta melding på telefonen med gode tilbud fra nærmeste pizzarestaurant, eller reklame for underholdningstilbud som er i din nærhet. Mer urovekkende er det at lokaliseringsdata også kan benyttes av arbeidsgivere som ønsker å kontrollere arbeidstakernes tidsbruk, og via et kart på Internett følge de ansattes bevegelser til enhver tid. Eventuelt kan arbeidsgiveren varsles via SMS straks en arbeidstaker beveger seg utenfor det geografiske området arbeidsgiveren selv har definert.
Abonnentens egne frivillige bruk
Når det gjelder kommersielle tjenester som mobiltelefonbæreren selv benytter seg av og har god informasjon om, vil personverntrusselen være relativt liten. Dette forutsetter imidlertid at man med vitende og vilje benytter tjenesten. Et eksempel på dette er den såkalte ”buddy –tjenesten” levert av NetCom. Ved å sende en etterspørsel, kan man få en melding tilbake om hvor den etterspurte mobiltelefonbæreren fysisk befinner seg. Forutsetningen er imidlertid at begge har meldt seg på tjenesten, og i den forbindelse har samtykket til utlevering av lokaliseringsdataene. Dersom den etterspurte har meldt seg ut av tjenesten, vil posisjonen ikke lenger kunne utleveres til den som spør. Datatilsynet forutsetter ved slike tjenester at det med jevne mellomrom blir sendt varsel til den som blir lokalisert. Flere liknende tjenester har også blitt lansert.
Lokalisere for å kontrollere
Det er imidlertid også flere eksempler på at lokaliseringsdata ønskes tatt i bruk i helt andre sammenhenger. Datatilsynet gav i en konkret sak utrykk for at et forsikringsselskap ikke kan basere seg på samtykke fra forsikringstakere til innhenting av lokaliseringsdata for å avdekke mulig forsikringsbedrageri. Tilsynet begrunnet dette med at et slikt samtykke i realiteten ikke vil være særlig frivillig. Det at forsikringstaker nekter å gi sitt samtykke til utlevering vil lett lede tankene til at vedkommende har noe å skjule. Dessuten ville forsikringsselskapet motta en mengde overskuddsinformasjon som er dem uvedkommende. Forsikringsselskapene bør i stedet overlate til politiet å innhente denne typen materiale.
Det er også lansert tjenester skreddersydd for at foreldre skal kunne lokalisere sine barn. Man kan definere en sone som barnet skal holde seg innenfor. Dersom signalene fra mobilen indikerer at barnet har beveget seg utenfor den tillatte sonen, går et sms-varsel til foreldrene. Man har også tjenester hvor man kan følge med på Internett hvor mobilenheten til enhver tid befinner seg, vist som markører på detaljerte kart. Den samme typen tjeneste kan selvsagt benyttes også overfor andre familiemedlemmer. Ikke minst åpner også lokaliseringsteknologien for at arbeidsgivere kan få til en mest mulig effektiv drift og logistikk ('flåtestyring').