I Dagsavisen 13. og 14. september kunne man lese at Datatilsynet advarer mot politiattester. Utsagnet krever utdypninger. Som andre, er tilsynet lite interessert i at kriminelle skal få anledning til å begå forbrytelser. Dette gjelder selvfølgelig også overgrep mot barn og unge.
Spørsmålet for Datatilsynet er imidlertid dette: Har man sikret seg når man har innhentet politiattest, eller kan tiltaket resultere i en form for falsk trygghet? Er politiattester alltid et egnet middel til å nå målet?
Datatilsynets lovpålagte oppgaver er blant annet å identifisere farer for personvernet. En problemstilling tilsynet stadig møter, er det velmenende ønsket om å iverksette tiltak man ikke har nødvendig grunnlag for å vurdere hvorvidt virker etter hensikten. Politiattester kan være et slikt tiltak.
I mange høringssaker har Datatilsynet identifisert et reelt behov for politiattest. Likevel har tilsynet understreket følgende grunnprinsipper: For det første bør det være en begrensning for hvor langt tilbake i tid man kan gå. Politiattesten bør kun gjelde forhold som er relevante for formålet. Bagatellmessige forhold som ligger langt tilbake i tid bør ikke danne grunnlag for utelukkelse fra stillinger og aktiviteter. Det bør i størst mulig grad være mulig å sone sin straff, og så være ferdig med saken. Det er problematisk å ta med opplysninger om forhold som man er siktet, men ikke dømt for.
Politiattesten kan opplagt bidra til å hindre allerede dømte fra å få jobb eller verv som gir ny anledning til å gjenta forbrytelsen, men kan ikke hindre debutantene. Det er med andre ord viktig å ha en nøktern forventning til tiltaket.
Datatilsynet har i lang tid sett at flere instanser mener det er nødvendig å innføre krav om politiattest. For eksempel har man i løpet av det siste sett behov for politiattest for ansatte i Norges Bank, menn som vil gifte seg med kvinner fra utlandet, tannleger og verger, i tillegg til dem som skal arbeide med barn i frivillige organisasjoner.
Dersom dette fortsetter å øke, kan det for eksempel resultere i at enhver forelder som skal hjelpe til i egne barns aktiviteter må «godkjennes» av politiet først, og enhver med en liten plett på rullebladet vil risikere yrkesforbud og sosial eksklusjon. En slik utvikling kan samfunnet neppe være tjent med.
Datatilsynet ville ikke gjøre sin jobb hvis det ikke påpeker personvernproblematikken overfor Stortinget, som til sjuende og sist skal veie for og imot, og gi sin konklusjon.