Selv om Finland i 1999 ikke hadde funnet den gyldne middelvei mellom personvern og muligheten til å etterforske kriminalitet, bør ikke Norge vingle ut i motsatt grøftekant i 2010. Dette tilsvaret stod på trykk i Aftenposten 26.11.2009.

Frantsvold og Bromander i Politijuristene siterer i Aftenposten 24. november menneskerettsdomstolens sak K.U. mot Finland, der en ukjent gjerningsperson la ut kontaktannonse med navn, bilde og kontaktopplysninger til en 12-åring, og dermed utsatte gutten for fare for pedofile overgrep.

Dommen brukes som argument for at Datalagringsdirektivet må innføres. Artikkelforfatterne unnlater imidlertid å nevne at dommen gjelder finsk lovgivning som, da saken fant sted i 1999, ikke åpnet for utlevering av den mistenktes identitet i forbindelse med etterforskningen. Domstolen mente at dette gjorde at balansen mellom personvern og muligheten til etterforskning av kriminalitet ble skjev. I Norge har selskaper som tilbyr tele- og internettilgang en slik utleveringsplikt i den perioden de sitter med informasjonen. 

Man kan godt konstatere at Finland i 1999 ikke hadde funnet den gyldne middelvei mellom personvern og muligheten til å etterforske kriminalitet. Det kan imidlertid ikke være noe vektig argument for at man i Norge bør ha en forpliktelse til å vingle ut i motsatt grøftekant.

Europeiske personvernmyndigheter, og Datatilsynet, har påpekt at datalagringsdirektivet er dramatisk for personvernet, og et brudd med en lang rettstradisjon som krever mistanke før man begynner å samle bevis mot den enkelte. Direktivet innebærer krav om lagring utover den perioden teleselskapene trenger opplysningene i sin drift, i tilfelle det ved et senere tidspunkt skal oppstå et behov for etterforskning. Og ikke bare det. Direktivet vil også kreve langtidslagring av ens kontakter. Og hvor man har vært når man kommuniserer. Bare i tilfelle.

Les dommen K.U. mot Finland (pdf, nytt vindu)