Helene er opptatt av å være tidlig ute med å kommunisere gjennom nye kanaler, men mener samtidig at disse kanalene tar mye tid og fører til store mengder ”digitalt søppel”. Da hun så utlysningen for konkurransen tenkte hun at her kom endelig en utsmykkingskonkurranse som passet henne.
Hva synes du om å bruke Oslo S som ramme for denne utstillingen?
Det er et helt perfekt sted å vise denne typen utstilling. Dersom en utstilling med dette temaet lukkes inn i et rom blir det nesten et paradoks. I hvert fall blir det veldig lite realistisk. Det må foregå der hvor publikum blir berørt av temaet.
Hvem ønsker du å snakke til gjennom kunsten din?
Jeg lager ikke bare kunst for de opplagt kunstinteresserte. Mye fordi jeg dekker et annet behov enn mye annen kunst, føler jeg selv. I bunn og grunn handler kunsten min om kommunikasjon og derfor mener jeg det viktig å nå ut til et så bredt og stort publikum som mulig.
En veldig fin ting ved å jobbe i grenselandet mellom film og kunst er at det åpnes for å kunne stille ut verkene sine også andre steder enn de tradisjonelle arenaene for visning av kunst. På denne måten vil jeg stadig kunne utvide publikumet mitt, ved å nå ut til nye grupper av mennesker.
Hva handler Venner egentlig om?
Venner tar for seg noen påstander og bilder som folk kan kjenne seg igjen i. I tillegg er det påstander av litt mer provoserende karakter. Mange ganger sender vi hverandre hverdagsmeldinger uten at vi tenker så mye på det. Jeg tar disse ett skritt lenger. For eksempel spørsmålet: hvordan går det? Det er liksom et åpent spørsmål. Personlig liker jeg ikke å få sånne spørsmål eller sånne meldinger. Det omfatter jo i grunnen alt og ingenting, og det er ikke noe jeg bare kan svare på, sånn kjapt og greit.
I Venner lager jeg noen koblinger ut fra dette. For eksempel når folk opplever litt større ting i livet, som sykdom og dødsfall, kan det bli veldig feil å få sånne type meldinger. Jeg stiller spørsmål ved hvor grensen egentlig går, eller bør gå, for denne typen meldinger. Når er det en invadering, og når er det bare hyggelig?
Jeg er opptatt av at folk bør tenke over de måtene vi kontakter hverandre på. Det koselige kan bli veldig usmakelig og uspiselig hvis det bare er en ekstra setning på slutten. Samtidig er kanalen for overføringen av informasjonen viktig for hvilke signaler avsender og mottager gir. Språket, og tonen i språket, varierer og alt er ikke like godt egnet til alle typer kommunikasjon. For eksempel vil det man sier via sms, e-post og meldinger sendt via nettsamfunn oppfattes annerledes enn det man sier over telefon eller ansikt til ansikt.
Apropos nettsamfunn, er du medlem i noen av disse?
Ja, jeg er både på Underskog og Facebook, men jeg bruker ingen av dem ikke særlig mye. Mest fordi jeg ikke har klart å finne en balanse i hvordan jeg skal bruke dem. For meg er Facebook i utgangspunktet en offentlig sfære. Det har ikke noe med mitt privatliv å gjøre. Likevel synes jeg det er veldig fascinerende, og jeg var veldig tidlig ute med å melde meg inn.
En ting jeg har lagt merke til er at man, når man melder seg inn, må ta stilling til hvilket forhold man har til kontaktene sine. Dette mener jeg går litt på det med fasade. Blant annet skal man krysse av for om kontaktene man har er ”en venn”, en ”bekjent”, en ”kollega”, en ”studiekamerat”. Jeg synes dette er litt absurd å måtte ta stilling til. Hvor går egentlig grensene for en relasjon?
En på jobben fortalte meg at han pleide å vente med å krysse av til den andre hadde valgt. Da er man jo litt tilbake på barneskolen igjen. På et helt ”basic” nivå med hvem som skal leke med hvem, liksom. Det er kanskje derfor jeg synes det er spennende å ta tak i disse temaene. Det er veldig aktuelle ting.
Et annet interessant aspekt ved nettsamfunnene er at sladderkulturen intensiveres, og at det åpnes for at man kan grave i fortiden. Det er ikke lenger bare storebror som ser deg, men også alle venner, venners venner og andre bekjente. Mange av de man treffer på Facebook ville man vel neppe hatt noe å gjøre med ellers.
På den andre siden er det er noe trist ved det og. Dette at man skal skrive sin egen historie veldig tidlig i livet, og at alt man gjør skal dokumenteres. Tidligere har jo dette vært en pensjonistsyssel.
I forhold til dette med dokumentasjon av hva man gjør handler det for meg i bunn og grunn mye om hvor man vil bruke tiden sin. Hvor viktig er det å være tilstede i øyeblikket kontra det at man skal bruke masse tid på å dokumentere hva man gjør for å kunne gjenleve dette øyeblikket senere. Det er også noe av tematikken jeg tar opp i Venner.
Hvordan skal Venner skille seg ut på Oslo S?
Det er heldigvis ikke så mye støy rundt området ved plasmaskjermen. Det tror jeg er en fordel. I forhold til arbeidet mitt tenker jeg at jeg må ha noe som får tilskuerne til å stoppe opp. Dette vil jeg gjøre ved å skape øyeblikk eller en stemning som jeg tenker at de skal ha med seg videre.
Jeg ser for meg at målgruppen min er hvert enkelt menneske som går forbi plasmaskjermen. For å fange den enkeltes oppmerksomhet bruker jeg lyd og bilder. Jeg ser for meg at for eksempel de som står i rulletrappen får muligheten til å se noen sekunder.
Samtidig er det en del gjengangere, vil jeg tro. Folk som pendler. Det er viktig at det også for dem kan være noe nytt når de går forbi eller at de i hvert fall får en opplevelse rundt stemningen når de er på vei forbi. Det de ser kan da ikke være en strøm av informasjon, men noe som setter seg fast og får tankene på riktig spor. Oppnår jeg det, så har jeg gjort mitt.
Les også intervju med de andre kunstnerne som skal stille ut på Oslo S.
Ingvild Kjær Tofte: Ingvild er klar for manuell overvåking på Oslo S
Bull.Miletic: Øyne som ser på Oslo S
Veronika Moen: Spor etter Veronika på Oslo S
Les mer om prosjektet her