Hvordan har det vært å lage kunst med personvern som tema? 
Det er et veldig interessant tema. Jeg tror jeg først ble nysgjerrig på personvern, og spesielt dette med hvilke spor vi legger igjen etter oss, da jeg var på studieutveksling i Nederland i 2004. Der ble så å si alt man gjorde registeret. For eksempel kunne man ikke parkere bilen noe sted uten kredittkort med chip. På skolen måtte vi ha et ID-kort som vi ”fylte” penger på. Uten dette kunne vi ikke kjøpe noe som helst på skolen, ikke engang en kopp kaffe.
Da jeg så den første annonsen for dette prosjektet, satt jeg med kjøreboka mi, og forberedte årsregnskapet mitt. Jeg tror jeg har blitt ekstra bevisst på hvor mange spor vi legger igjen etter oss, nettopp fordi jeg sitter med regnskapet mitt. Jeg må passe på hva som er meg og hva som er firmaet mitt. Jeg samler på alle relevante kvitteringer, og sender dem videre til regnskapsføreren min.
Det slo meg hvor mye informasjon jeg fant på Fjellinjens nettsider om hvor jeg har vært. All informasjon om hvilke bommer jeg har kjørt gjennom og når, ligger der. Helt ned til sted og klokkeslett. Det tror jeg ikke mange tenker over. I 2007 hadde jeg gjort 271 bomringpasseringer, og jeg kjører ikke engang gjennom bommen hver dag.
Denne konkurransen var en mulighet for å kunne bruke denne, i utgangspunktet uskyldige, informasjonen fra bomringen til å illustrere en del av personvernproblematikken som berører oss alle i hverdagen.
Vi legger jo kontinuerlig igjen elektroniske spor i våre daglige gjøremål. Hvorfor valgte du å bare bruke sporene fra bomringen?
Mange ganger har man et visst valg i forhold til om man vil legge igjen spor eller ikke. For eksempel kan man velge å ikke bruke kredittkort, men betale tyggisen eller kaffekoppen med kontanter. Det samme gjelder også til en viss grad med mobiltelefon. Den kan slås av. Da vil man jo i hvert fall kunne begrense sporene etter seg til en viss grad.
Kjører man gjennom bomringen rundt Oslo har man rett og slett ikke noe valg, man blir automatisk registrert. Jeg synes det er tankevekkende at det ikke går an å kjøre inn til Norges hovedstad uten å bli registrert. På grunn av dette, og på grunn av mengden informasjon som lagres om bomringen alene, endte jeg opp med at jeg syntes informasjonen fra bomringen i seg selv var interessant nok for dette prosjektet.
Fasadeverket ditt er et selvportrett der informasjonen utgjør bildet. Hvordan kom du på denne ideèn?
Jeg var innom flere utkast i forhold til hvordan jeg skulle presentere informasjonen. Personlig syntes jeg at det var litt fint at informasjonen utgjør et menneske, fordi all informasjonen er knyttet til dette mennesket, nemlig meg. Fordi informasjonen er om meg, syntes jeg at det er greit at det er meg som er portrettert. Samtidig håper jeg at det ikke synes for godt at det er meg. Tanken er at informasjonen skal utgjøre en person på avstand, mens når du kommer nærmere er det bare tall. Jeg liker dobbeltheten i dette. På avstand ser det fint ut, det er ikke før du kommer nærmere at du ser hva portrettet består av. Tall, datoer og stedsnavn fra mine bomringpasseringer.
Har du noen personlige erfaringer med elektroniske spor eller informasjon på avveier?
Det er ikke lenge siden jeg fikk nytt VISA kort i posten fordi noen hadde hacket seg inn på kortet mitt, etter at jeg hadde handlet på nettet. Det var banken min som hadde oppdaget det. Jeg tror de fleste nordmenn stoler på at staten og bankvesenet ordner opp. Vi hører jo stadig skrekkhistorier om ID-tyveri, men de fleste tenker vel ikke på det, for det er så mye lettere å ikke ta det inn over seg.
Det er vel også noe med at dette skjer i Norge. Jeg tror vi er mer skeptiske når noe skjer i utlandet, eller på en utenlandsk nettside. Da tror jeg vi er ganske flinke til å passe på. Når man betaler med kort i utlandet skal du skal man aldri la noen ta kortet ditt med seg for eksempel. Det blir vi jo stadig minnet på.
Det er vel også noe med ”det skjer ikke meg”- tankegangen. Jeg tror det handler om å sette ting i perspektiv og å bli mer bevisste de spor vi legger igjen. Forhåpentligvis vil denne utstillingen på Oslo S få folk stoppe opp, se på verkene og tenke over de temaene de normalt kanskje ikke tar stiling til.
Er det et tema du kan tenke deg å jobbe mer med?
Ja, absolutt. Det er litt lett å ikke bry seg om at man legger igjen alle disse sporene. De aller fleste gangene er det jo også mindre anstrengende for oss å velge kort eller brikker som legger igjen spor, heller enn å ta ut kontanter. Jeg tror det er lett å bli lat og glemme bort at man legger igjen spor.
Noen tenker kanskje også det at, fordi man ikke gjør noe galt, gjør det ikke noe å bli registrert. Samtidig blir vi stadig vekk registrert en rekke steder, så vi bør selv bli litt mer bevisst. Både på at det skjer, og hva som registreres.
Jeg tror det er viktig å finne en balansegang mellom det å være helt hysterisk for å legge igjen spor, og det å være bevisst hvor mye informasjon om oss som faktisk lagres. Selv relativt uskyldig informasjon som antall bomringpasseringer.
Les også intervju med de andre kunstnerne som skal stille ut på Oslo S.
Ingvild Kjær Tofte: Ingvild er klar for manuell overvåking på Oslo S
Bull.Miletic: Øyne som ser på Oslo S
Helene Torp: Hverdagsmeldinger til ettertanke på Oslo S
Les mer om prosjektet her