Installasjonen ICU er laget av duoen Bull.Miletic og er en del av kunstutstillingen ”Privatlivets fred” som vil pryde Oslo S i høst. Bull.Miletic består av Synne Bull fra Norge og Dragan Milletic fra Serbia. Duoen jobber side om side gjennom hele prosessen fra idé til ferdig kunstverk. De mener selv at deres ulike bakgrunner; Synnes oppvekst i Bærum, Dragans oppvekst i kommunistiske Serbia, samt deres felles studietid i USA, er en viktig ingrediens i det gode samarbeidet. Ulikhetene skaper god dialog i den kreative prosessen.
Hva gjorde at dere meldte dere på denne konkurransen?
For oss som jobber med video og kamerabasert kunst har inngripen i privatlivets fred og spesielt overvåkingsaspektet alltid vært veldig sentralt. Selv om vi ikke tidligere har gjort noen prosjekter som har gått så direkte på dette temaet, har vi være borti problemstillingen i flere tidligere verk og det er noe vi er opptatt av.
Da vi så annonsen for konkurransen likte vi godt at det var anonymt. Det er jo ofte slik at kunstnere blir invitert til å delta i slike konkurranser basert på vennskap eller kjennskap. Vi har jobbet mye i USA, men er ganske ”nye” kunstnere i Norge. For oss var dette derfor en sjanse til å stille på lik linje med alle andre norske kunstnere.
I tillegg til dette synes vi det er spennende å jobbe med kunst i offentlig rom og dette er noe vi ønsker å gjøre mer av fremover. En av grunnene er at vi da møter et publikum som ofte ikke er like inneforstått med kunsthistorien som et ”galleripublikum”. Det resulterer i at de ofte stiller spørsmål som vi kanskje ikke har tenkt over og som gir oss nye innfallsvinkler i vårt videre arbeid.
Hvilket forhold har dere til personvern?
Det er jo et tema som stadig dukker opp i arbeidene våre i en eller annen form. Vi tror vel nordmenn generelt har et relativt avslappet forhold til personvern. I forhold til enkelte ting, som kameraovervåking, synes vi det er greit så lenge vi selv ikke gjør noe galt eller har noe å skjule. Det er vel først når man føler på kroppen at opplysninger eller kameraopptak kommer på avveie at man innser hva som kan bli konsekvensene av dette.
Det vi imidlertid synes er veldig skummelt er menneskeliggjøringen av teknologien. Dette er også det vi tar opp i vårt verk. Et eksempel er de såkalt smarte kameraene hvor intelligensen ligger i selve kameraet. I kameraets vurdering av situasjonen er det ingen gråsoner, sympati eller kjennskap til andre faktorer som et menneske vil ha. Teknologien er bare 1 og 0. Når det går så langt at teknologien skal overta en masse av våre menneskelige prosesser blir det plutselig litt skummelt. Hvem skal man da kunne stole på?
Dere har bodd blant annet i USA og Berlin før dere flyttet til Norge. Hvordan oppfatter dere folks syn på personvern og overvåking de ulike stedene dere har bodd?
Det føles ganske beskyttet og trygt her i Norge. Her er det stadig avisdebatter om personvern, og vi føler at vi blir tatt godt vare på av staten. I motsetning til dette, virker det ikke som det er noen som har som oppgave å beskytte den enkeltes personvern i USA.
Hvis man ser helt objektivt på det er vel nivået på teknikken som brukes til å overvåke ganske lik overalt i den vestlige verden. Den store forskjellen, slik vi ser det, ligger i hvordan folk reagerer på det å bli overvåket. I USA er det mye styr omkring hva som er den enkeltes rettigheter etter grunnloven, mens det i Norge virker ganske allment akseptert at man må finne seg i å bli sett når man er ute i det offentlige rom. Samtidig skapes det mye mer frykt i USA. Det gis kontinuerlige advarsler mot ditt og datt over høyttaleranlegg på alle offentlige steder, plakater på offentlige transportmidler og stadige trusselvurderinger. Dette brukes også mot folk for å innhente personopplysninger.
Et annet eksempel er London, der så og si alt offentlig rom er overvåket. Det snakkes lite om det, det er bare sånn det er. Så selv om teknikken er lik, er det nok mye den kulturelle oppfatningen som avgjør hvordan ”folk flest” reagerer i de enkelte landene. Dette later til å være ganske ulikt fra land til land.
Hvordan ser dere for dere at ICU skal klare å fange publikums oppmerksomhet?
Fordi Oslo S ikke et sted hvor folk oppsøker kunst må dette være et verk som er veldig synlig. Det må helst fange oppmerksomheten til alle og enhver som går forbi. For å få dette til har vi valgt å gjøre det enkelt, ukomplisert og veldig direkte. Vi har valgt å bruke øyet som en metafor for kameraøyet. Selve øyet i seg selv er sterkt nok som blikkfang. Øyets nivå er også veldig viktig for hva verket kommuniserer.
Plasseringen i ankomsthallen, som er et av de travleste stedene på Oslo S, gjør at vi har liten oversikt over publikum. Publikum har mye å gjøre; noen er på vei hit eller dit og noen står bare der. Monitorene vil henge høyere enn publikum, noe som vil kunne gi assosiasjoner til et overvåkingskamera. Det vil si et menneskelig sådant.
Samtidig er det sånn at vi i ankomsthallen konkurrerer med en masse annet. Vi er nødt til å ta hensyn til forhold som vi ikke har kontroll over, for eksempel reklameskjermer og bannere. Det er svært viktig å ta høyde for at andre ting vil spille inn og søke å utnytte elementer i lokalet til verkets beste.
For at ICU skal skille seg ut, må vi animere og gjøre mer ut av selve verket. Det er derfor vi har valgt å bruke to skjermer som viser hvert sitt øye. På denne måten vil vi kunne lage et samspill mellom øynene. Det betyr at hvis øynene ikke ”får tak i” publikum eller noen står veldig langt unna, er det allikevel noe som skjer. Samtidig blir man ikke direkte konfrontert med øynene om man ikke ser litt opp. Det er derfor de skal vises på 46” skjermer. Da er det større sjanse for at folk vil legge merke til at de blir ”observert”. Vi håper på denne måten at alle vil få noe ut av verket selv om de ikke er direkte i sonen til øyet.
Hva ønsker dere å oppnå med verket ICU?
Det er ikke ett bestemt ”hovedpoeng” i vårt arbeid at man enten forstår eller ikke forstår verket. Vi ønsker heller å skape rom for individuell tolkning. Målet er at ved å gi publikum små hint som de kan relatere til noe personlig vil alle oppfatte verket litt forskjellig.
Les også intervju med de andre kunstnerne som skal stille ut på Oslo S.
Ingvild Kjær Tofte: Ingvild er klar for manuell overvåking på Oslo S
Veronika Moen: Spor etter Veronika på Oslo S
Helene Torp: Hverdagsmeldinger til ettertanke på Oslo S
Les mer om prosjektet her